Så!
Etter tre måneder i drømmejobben har jeg levert oppsigelsen min. Jeg er nå offisielt Norges Største Idiot og har en gang for alle bevist at idealismen min er død og begravet.
Alle forstår meg og klapper meg på skulderen og er generelt glade på mine vegne, men det føles som om kniven blir vridd rundt hver eneste gang. Jeg spekulerer på hva det er som holder dem igjen her. Hvorfor går ikke de til en bedre betalt jobb? Gudene skal vite at de jammen meg er kompetente nok. Dritt!
I tillegg har en person jeg stoler mye på en følelse av at jeg på ett eller annet nivå blir lurt med den nye jobben, og den følelsen har jeg også hatt noen ganger. Den pleier å stemme, men her dekker jeg meg så godt med skriftlige tilbud og slikt at jeg ikke helt skjønner hva som kan gå galt. Det er derfor ikke godt å forstå hva denne følelsen kommer av, men noen ganger er den der.
I kveld er det Waterboys, tune ut for en liten stund og la Mike og gjengen ta meg med til et bedre sted uten krysspress og vanskelige problemstillinger.
Jeg er nok ikke så flink med idealisme og slike ting, så alt jeg kan si er gratulerer!
Huff, dette høres jo ikke bra ut i det hele tatt. Men man kan jo i det minste gjøre et forsøk og se hvordan det går, jeg regner med du ikke har brent alle broer?
Du slår meg jo som en reflektert og gjennomtenkt (og mistenksom) mann; så jeg har faktisk (av en eller annen grunn) tiltro til deg;)
Men apropos idealisme.. 200k mer i året handler om å ta vare på de viktigste nemlig fur og avkom. gjorde det samme (motsatt hva gjelder penger da..) for at vi som familie skal ha det bedre tidsmessig..
Og hvis du ahr driti deg ut nå vennen; så prøver du en gang til:) Så kan du komme rinnmo kafeen etter sommern og være ltit brennende politisk og veive med armene med meg og drikke rettferdig kaffe:)
*klemme*
Det skal ikke mangle på muligheten til å gjøre det riktige. Det er jo valgår jo! 😉