Langt møte med potensiell arbeidsgiver i går kveld. Kurset i forhandlingsteknikk fra 1994 og fire år som fagforeningsmann ble utnyttet til grensene. Jeg får det på lang vei slik jeg vil dersom jeg vil ha jobben.
Hodet sier ja, hjertet sier nei. Banken hadde sagt ja…
Jeg tror konklusjonen blir at dersom jeg får lov å gå tilbake igjen til den operative avdelingen jeg måtte ut av da jeg begynte her så blir det til at jeg tar jobben.
Jeg vet likevel ikke. Har en uggen magefølelse som sier meg at uansett hva jeg velger så blir det feil nå. Jeg kan ikke vinne dette. Jeg kommer til å angre uansett beslutning.
kjip følelse..
Men sånn strategisk sett; hvem av jobbene er det mest sansynlig at vil dukke opp igjen? jeg mener, jada når ma står oppi det så er alt veldig «nå eller aldri» og absolutt og alt det der.. Men du nærmer deg jo ikke pensjonsalder riktig enda;) Hvis du beholder den jobben du har nå noen år til; hvordan vil sjansene være for at om fem år, så kan du få samme tilbudet eller kanskje et bedre…? Eller omvendt; hva med om fem år at den jobben du har nå sitter og venter på deg. Når du har penger, men er lei av en «meningsløs» jobb..
Og hva med smellen fra i fjor? Har du tenkt noe mer på hvordan det kan utarte seg? Er du fullt restituert? *håpe det*
Man sier jo at penger ikke er alt, og man kan ikke kjøpe lykke og alt det der, og det erjo ingen tvil om at det er mange av oss som misunner din nåværende jobb og den forskjellen du gjør i verden. Men nesten en årslønn ekstra er ikke bare «litt penger».. Det er ganske mye mer. Vil du ha mulighet til å bruke de da? Vil du kunne ta deg mer ferie med familien for eksempel når du nå har råd til det? Eller kommer de 200K til å bare forbi «mer penger» fordi du må jobbe mer?
Huff, dette høres forferdelig vanskelig ut. Jeg kan egentlig ikke gjøre annet enn å krysse fingrene og håpe at det ordner seg, men det er da noe. Og det er jaggu ikke ofte man skulle ønske man ikke hadde fått et jobbtilbud.
Etter det ekspertene sier så blir man ikke fullt restituert etter noe sånt. Det er som en 3.grads forbrenning. Arret kan bli helt borte, men det er et område der du blir lettere solbrent senere i livet.
Når det gjelder den siste problemstillingen så tror jeg det vil gå greit. En av de andre sjefene var nå i sør-amerika i syv uker for å bygge en skole elns. for egen regning og risiko. Det tyder jo på at man har rom for å bruke fritiden sin på noe meningsfylt, f. eks på familien.
etter å ha lest den siste posten din også; så tror du har landet fint jeg:)
Og nei, sånne psykiske ting blir aldri borte, men de kan bli lagret som en veldig lærerik og «lur» ting for ettertiden.
Håper alt blir bra!!
Hold meg oppdatert;)