Mandag var jeg på FAU-møte. Jeg er vara i poden sin klasse. FAU er stedet der foreldrene kan pelse skoleledelsen når det behøves. Jeg kan ikke det foremelle rundt hvilken makt organet har, men forsto at forumet hadde høye tanker om sin egen viktighet og kompetanse.
Et av temaene denne kvelden var den kommende «hei!» aksjonen for å samle inn penger til et skoleprosjekt i Zambia. Det var bare en orienteringssak men en av mødrene tok ordet:
«Burde vi ikke heller samle inn penger til FAU-sitt arbeid? Vi samler hele tiden inn penger til folk i andre land, hva med våre egne barn?»
Det ble vedtatt å behandle denne problemstillingen på et annet møte. Herregud! Våre barn har tross alt en skole å gå på og foreldre i live sier nå jeg..
Onsdag var det dugnad i barnehagen. Årets dugnad gikk på å vaske ned hele bygningen innvendig. Vegger, tak, gulv, skap og kott… I det hele tatt.
Jeg overhørte følgende ordveksling mellom dugnadsleder og en far
«Dere burde jo ha lagt opp til litt andre oppgaver en bare vasking på dugnaden, det er tross alt en del menn som kommer også.»
Hva sier man til sånt?
Oh my me!! Jæsus; hva er galt med folk!?!
På foreldredugnaden i barnehagen jeg jobber i møtte det opp hele ti foreldre. Altså individer, ikke tyve personer. :S En av klagene vi fikk var at det bare var slike ting som flislegging og skapmontering og maling som sto på programmet, og det kunne jo ikke mødrene gjøre. Wtf.
Me skulle då berre stille klokka éin time tilbake her om dagen, ikkje femti år. Hrmf. Folk.