På tirsdag hentet fruen poden i barnehagen. I farten så spurte hun hvordan det gikk med søknaden vår på frøken Una. En stund før jul fikk vi beskjed om at hun hadde plass fra 15 mai, men at hun stod som nummer 1 på ventelisten. Fruen skulle egentlig vært i jobb igjen 1. januar, så for tiden så bruker vi «valgfriheten» vår og mottar kontantstøtte. I praksis så lever vi på en inntekt for tiden og det er ikke fett. Alt som kan er skrudd på sparebluss, men vi forsøker å skjerme de to små fra kutt i gotteri og morro-kvoten selv om det holder hardt innimellom.
Uansett, svaret fra stedfortredende styrer var «Det er vel ikke offisielt ennå, men hun får plass. Vi gleder oss til å ha henne her hos oss i August..»
Fruen skvetter og forteller, muligens litt ampert, at vi var lovet plass fra 15. mai og har lagt opp løpet vårt deretter. Dersom vi viste at vi ikke fikk plass før august kunne vi skaffet en dagmamma, men vi så ikke noe poeng i å gjøre det for fire måneder, åtte måneder er noe helt annet.
Stedfortredende styrer hadde ikke hørt om dette, og stusset litt over avtalen siden det etter det hun viste ikke var noen fra små avdelinger som skulle flytte opp på stor avdelig før i juli/august.
Slik står saken nå. Vi kikker på enda fire måndeder på en inntekt deriblant sommerferien. Fruen eller meg må ta enda en runde med arbeidsgiver. Alt bare fordi en barnehagestyrer ikke gjør jobben sin eventuelt ikke har guts til å fortelle folk at de må vente et halvt år og gambler på at ting vil ordne seg.
Det blir ihvertfall full pakke med klage til styre og muligens litt advokatmat dersom frøken Una ikke har plass 15. mai. Så kjipt som livet er uten penger er det sikkert smart av fruen og meg å rette frustrasjonen utover istedet for mot hverandre.