En times hjelp til en gammel venninne (i begge ordets betydninger) ga meg adgang inn i søkerkøen til en jobb i en nabokommune. Underlig nok hadde utlysningen gått meg hus forbi. Hun trakk i tråder og tok noen telefoner. Jeg fikk et telefonnummer å ringe.
En liten telefonsamtale på avtalt tidspunkt var alt som skulle til av arbeid for min del. Nå er jeg inne i bunken av dem som ikke har blitt silt bort.
Først nå har jeg funnet annonsen, og ser at dette er en jobb jeg faktisk har lyst på.
Verden altså, «she moves in mysterious ways..»
Husk å pleie kontaktnettet deres folkens, du vet aldri når du får bruk for det.