Jeg er trøtt som en hel strømpefabrikk. Fire timers søvn. Dårlig søvn.
Fruen og meg ble sittende å prate etter at James Bond hadde reddet verden i går. Vi er ikke i noe videre perlehumør noen av oss. Frøken Una har ikke fått barnehageplass. Vi benytter oss derfor for tiden av vår «valgfrihet» til å motta kontantstøtte. Fruen har insistert på å være hjemme selv om hun er den som tjener mest av oss. Det er greit for meg. Det hadde ikke vært særlig karrierefremmende for meg å stå på likestillingskrava i den situasjonen jeg var i på jobben. Uansett så klarer vi oss derfor nå på en inntekt og glade gaver fra den forrige regjeringen.
Vi kom også inn på det at frøken Una nå begynner å bli så stor at det hadde været greit å få henne ut av vårt soverom. Der vi bodde tidligere hadde vi poden på rommet vårt til han var tre og det var ikke helt ideelt, av flere grunner. Slik romløsningen er i heimen har vi ikke så mange valgmuligheter. Vi kan flytte poden ned i kjelleren, vi kan flytte frøken Una ned i kjelleren eller vi kan flytte oss selv ned i kjelleren. Det blir da to etasjer mellom oss og minst en av ungene. Et tredje alternativ er å flytte dem begge inn på poden sitt rom.
Både fruen og meg delte rom med søsken til vi var ganske gamle, så det er i grunnen ikke noe problem, og vi kan jo bruke rommet i kjelleren til leke/arbeids/lekserom. Vi har ikke forsøkt å selge dette inn for poden ennå. Han er ennå veldig stolt over å ha eget rom i det nye huset…
Mens vi snakket kom huset til pappa opp. Flott og sentral beliggenhet, kort vei til friområder og barnehage. Gangavstand til sentrum, skole etc etc. Tegnet og bygget i 1946 av min farfar.
Horrisontaldelt tomannsbolig med loftshybel og kjeller. Halvt mål tomt. hage med «potensiale». Han klager allerede på hvor mye arbeid det er å holde alt i orden.
Kan jeg på en diskret måte få ham inn på tanken om at vi overtar dette for en ikke alt for dyr penge? Jeg kjenner ham såpass at det må på en eller annen måte være hans ide. Vi vil heller aldri være i stand til å betale markedspris for huset. Bare tomta/beliggenheten ville nok gitt to mill. på åpent marked.
«Ville du vært i stand til å gjøre det som må gjøres med huset før vi kan flytte inn uten å bli mimrete og nostalgisk?» undret fruen.
Jeg mener jeg er i stand til det. I bunn og grunn er jeg nødt. Siden huset ble bygget har all oppussing og vedlikehold vært gjort av pappa eller av en eller annen svart håndverker. Det er mye jalla jalla og «billige» løsninger. Skal vi få huset opp på en standard vi aksepterer så er det snakk om totalrenovering innvendig, og en del justeringer på fasaden.
En helt annen ting er om vi orker å gå i gang om vi fikk lov. Om gamlefar ville blande seg inn i våre disposisjoner, om han f.eks ville insistere på å få bo i 1.etasje eller loftet, noe som er så uaktuelt som det kan få blitt. Hvordan skal vi, dersom han går med på å gi oss huset innenfor en pris vi har råd å betale, få ham til å forstå at vi vil ha ham i en leilighet et annet sted?
Og hvorfor tenker vi i det hele tatt på disse tingene når vi bor i et nytt, flott hus med en flott opparbeidet hage (selvskryt skal vi høre på siden det kommer fra hjertet) og egentlig bare har et bittelite romfordelingsproblem?
Er det rart jeg ikke får sove?
Desuuten så gruer jeg meg til begravelsen på onsdag. Ikke for selve begravelsen, men for å møte og være høflig nevø overfor tantemafiaen.