morfar

Morfar døde for noen timer siden. Han hadde feiret jul med tantemafiaen og det ble nok litt for mye for ham. Det var tante som ringte for å gi meg beskjed. Jeg var den eneste hun hadde fått fatt i.

Det er trist, men slik han hadde vært det siste året så tror jeg han selv helst ville slippe. Slikt vet vi likevel aldri.

Han var 81 år gammel, født på Leknes i lofoten, og hadde jobbet på jernbanen hele sitt voksne liv. Først på ofotbanen mellom Narvik og Kiruna, og da han ble pensjonist var han «statsjonsformann i særklasse» på Oslo S.

Han hadde også rodd på lofotfiske, og som han sa
«Når æ si rodd så meine æ rodd. Motora va det ikke mange som hsdde. Vi hadde seil men det va faen ingen viinn, om det ikke va full storm da.» Som alle gode historefortellere så smurte han nok på, men i kjernen av historien var det mye sannhet.

Han hadde fem barn. Fire av dem lever ennå.

Jeg husker ham best som den som lærte meg å fiske, og som lærte meg at noen ganger så fisker man for å skaffe mat og noen ganger for å ha det gøy. Du kan ikke bruke samme redskap til de begge.
Da jeg ble eldre var jeg med ham i skogen i Odalen og lærte hvordan motorsag, øks og kniv skal brukes.

Vi fikk aldri gått på jakt sammen, men jeg har noen av jakthistoriene hans grovt nedskrevet, og skal skrive dem ut skikkelig en gang. Det samme med den historien han fortalte meg den gangen vi delte en flaske god konjakk, og som jeg lovet å ikke fortelle andre før han var død.

Mange historer ble aldri fortalt, og nå er de borte sammen med en ærlig arbeider og en hedersmann som alltid vil være et forbilde for meg.