Stavanger Aftenblad har i dag en reportasje på en undersøkelse om ungdom, fritid og venner. Konklusjonen er at folk har flere venner, men færre bestevenner nå en før. En side av dette er at færre regner seg selv som ensomme.
Nå er jeg etter hvert så gammel at jeg flere ganger har tatt meg selv i å bruke frasen «Når jeg var ung…» men dekker fort over med «..og pen» for å understreke at jeg fremdeles er ung om enn ikke så pen lenger. Nok om det.
Aftenbladet har fulgt opp reportasjen sin med en prat med noen ungdommer som eplekjekt konstaterer at bestevenn er gammeldags. Dem om det.
Selv om ungdommene har skaffet seg det som vi middelaldrende menn kaller for «nettverk» så vil jeg ikke kalle det å ha noen man kan ringe klokken tre om natten for å dele litt weldschmertz for «gammeldags». Ingenting kan erstatte en god venn. En som liker å være sammen med deg, mer på tross av enn på grunn av din vinnende personlighet. Nære venner kjenner ofte de dypeste og mørkeste hemmelighetene dine og liker deg likevel. Dersom undersøkelsen har rett i at dette er utviklingen er jeg redd at psykofarmaka er en sikker pengeplassering i årene som kommer.
For de av mine lesere som ennå ikke har funnet grå hår og favorittartisten fra ungdommen på «Oldies ‘n’ Goldies»-cd’er har jeg denne oppsummeringen fra «gamle dager», regnet som tidsperioden 1985-1995. Be afraid, be very Afraid. Her kommer en tur ned mimrealleen.
Vi hadde ikke mobiltelefon. Vi hadde avtaler.
«Vi møtes på Ankeret kl 1500. Sjekker du om Jon også vil være med?»
Ikke ulikt en SMS, men den måte formidles muntlig, i umiddelbar nærhet av mottakeren. Et alternativ var å bruke en mellommann.
«Kan du be Asgeir møte meg utenfor posten når han er ferdig?»
Det fungerte greit, men hadde sine svakheter for eksempel når beskjeden ikke nådde frem, ble misforstått, eller at noe kom i veien.
Vi hadde ikke internett. Vi hadde leksikon, telefonkataloger, papiraviser og brevpapir. Alt laget av dødt, oppmalt trevirke. En periode hadde vi også resirkulert papir. Det var brunt eller grått og smuldret opp etter en måned, mye god litteratur har gått tapt på den måten. Vi sendte postkort når vi var på ferie. Dersom vi ville vite noe om nye bekjentskaper måtte vi spørre noen som viste for vi hadde ikke google eller skattelister.
Folk dro på ferie til Danmark, Sverige og Syden. Hellas var kjempeeksotisk, Agia Napa på Kypros var for pensjonister og Thailand for pedofile griser. Familien min ble regnet som eventyrere og kommunister den gangen vi dro til Jugoslavia på badeferie. Jugoslavia var et land den gang. Vi var de eneste skandinavene der. Resten var kjempefeite tyskere og frekke italienere.
USA kriget stort sett kun på sitt eget kontinent, og Bruce Springsteen var delvis et ungdommsidol. Nærradioer ble drevet på idealistisk grunnlag av dyslektiske bygdeorginaler og det var stort sett de som hørte på også. Lyttertallene var sammenfallende med stemmeoppslutningen til fremskritspartiet. Den gang som nå. Rogaland brukshundklubb hadde sendetid onsdager fra 1900 til 2200. De spilte ikke musikk. For oss unge i Stavanger var det «Duen radio» som spilte den nyeste musikken . «Duen» var en halvgal ex-junkie som hadde funnet Jesus. Slagordet var «Det er bedre å sitte i stuen å høre på duen ennå sitte på do og høre på P2» NRK hadde P1 og P2. TV2 var bare en våt drøm hos noen få mediekonsern-eiere, reklamefolk og odelsgutter fra Voss.
Vi viste at Oddvar Brå hadde brukket en stav. Vi viste hvem Oddvar Brå var.
Noen som da var unge og lovende er nå blant de unge døde. Kurt Cobain, Steve Ray Vaughn, Tupac.
Bilmekanikerne hadde mask&mek fra videregående, de var ikke diplomingeniører fra teknisk høyskole. De fleste familiene hadde bare en bil. Skulle vi kjøre stavanger-Bergen måtte vi ta tre ferger. Skulle du til Austre Åmøy tok det 20 minutter med ferje. Nå tar det nesten en time i bil. Det kalles fremskritt.
Sovjetunionen var «det onde imperium» og vi var sikre på at de bare ventet på en god anledning til å atombombe oss tilbake til steinalderen fordi vi var venner med USA. Vi hadde samme bilde av «russere» som det vi har av «muslimer» i dag. Vi hørte om folk som ble forsøkt vervet av KGB på UIB.
Uttak i minibank var gratis hele døgnet. Det var gratis å dra kortet i butikk. Kort hadde vi kun på brukskontoen. På de andre kontoene var det bankbok der det ble skrevet inn uttak og innskudd og så stemplet.
Hvis du dro til en annen by fikk du bare tak i lokalt øl. Tou i Stavanger. Hansa i Bergen, Ringnes i Oslo. Mack i Tromsø. Dette endret seg omtrent på den tiden jeg ble gammel nok til å kjøpe øl selv. Vi fikk Hansa, Mack og Ringnes i butikkene i Stavanger. Utvalget var overveldende. Bare gamle tanter og den engelske dronningmoren drakk Gin Tonic.
Norske politikere titulerte hverandre med «de» og «dem» i TV-debatter og snakket ikke i munnen på hverandre. Det ble sensasjon den gangen Kåre Willock fikk Gro Harlem Bruntland sint på TV. Det ble debattert på stortinget om det var greit at skoleungdommer hadde skoledagbøker eller ikke.
Monty Pythons «Life of Brian» ble en periode forbudt fordi den ble regnet som «blasfemisk».
Så, dette var et lite innblikk i virkeligheten jeg vokste opp i. Det er ikke rart at folk som gjennomgår slikt får et nært, personlig og intimt forhold. Sånn sett så er kanskje bestevenner gammeldags, men det var sånn vi kom oss igjennom det hele.
😉