Morgenen begynte bra. Vi skulle ha hatt et møte fra morgenen av. Møtet omhandlet et logistikkprosjekt som er satt i gang. Formålet er å se på hele vareflyten vår, og for å hjelpe oss med dette har man hanket inn ekspertise utenifra. La oss kalle firmaet «Erlend & Yngve».
Jeg tar med meg HP-hjernen min og tusler opp på møterommet og kobler den til projektoren.
Døra går opp og inn som to hvite tornadoer fyker «Erlend og Yngves» representanter. De er neppe bikket tredve ennå. Hun i en pen brun drakt med en anonym svart topp under og ditto bukse. Det er ingen piercinger, ingen prangende smykker. Hun er velstelt på håret og har lange velstelte negler uten farget neglelakk. Hun er blond. Han har mørkeblå bukser med tilhørende blaser. Han har en lyseblå skjorte et lyseblått og brunstripet slips knyttet i en dobbel windsor (ikke spør hvordan jeg vet…). Håret et nyklippet og han har en rampete skygge av et skjegg som går fra de velpleide kinnskjeggene og rundt haken i en tynn stripe. Jeg er sikker på at han nettopp har vært på manikyr. Menn har ikke så blanke negler.
De matcher hverandre perfekt. De snakker i pedagogiske setninger og motsier oss aldri. De er høflige og korrekte. De tar notater. De snakker aldri i munnen på hverandre, men smiler av hverandres morsomheter. De ser alltid på den som snakker med et interessert smil. De piller ikke nese. De klør seg ikke på håndbaken. De stiller ikke krav men kommer med ønsker.
Jeg får lyst til å gå bort til dem og klype dem i kinnet for å se om det er kjøtt, blod og bein. Kanskje det er lateks med metall under. Jeg får lyst til å deklamere barnerim mens jeg balanserer projektoren på en finger for å se om de kan takle irrasjonalitet, men jeg har en mistanke om at de bare hadde ignorert meg slik de ignorerer andre irrasjonaliteter i en organisasjon.
Har slike mennesker sex? Gleder slike seg over et barns smil når det får årets første vann-is?
Klarer hun å gi seg hen til musikken på en konsert eller må hun analysere den og bryte den ned til tidstypiske og periodebestemte akkorder og tonsettinger.
Har han noengang badet naken på stranden i måneskinnet sammen med en jente han traff samme kveld og aldri vil se igjen.
Har de lest Hamsun? Har de lest Whitman?
Har de puls?
De er skumle.
(og jeg tok meg selv i å legge merke til oppbygning
og vendinger, setningsformuleringer og adjektivbruk,
samt hvordan avslutningen satt perfekt i siste linje
– i frykt for at jeg var som dem, fant jeg heller at det
er håp for dem, da jeg tror det er håp for meg.)