En god venn og barndomskammerat har krasjlandet. Han ble i går innlagt på psyk og forsøker å sortere snørr og bart i livet sitt med hjelp av gode leger og ditto legemidler.
Det er trist å se noen så nedkjørt som dette, og jeg forsøker å gjøre det jeg kan for å hjelpe. Aller mest har jeg lyst til å si «hei kompis, gi faen i de triste tankene. Nå tar vi med oss en kasse øl og hver sin fiskestang og drar inn på hytta di. Så spiller vi poker til langt på natt og lyser krabber som vi koker i soloppgangen».
Desverre vet jeg at det er for sent, det var dette jeg skulle gjort i fjor sommer. På et eller annet absurd vis føler jeg meg så jævlig skyldig.
Venner og bekjente: Det er for få fisketurer i verden. Gjør noe med det nå!
ville egentlig ikke blogge om noe så alvorlig som ikke direkte gjalt meg selv, men det kom sånn over meg akkurat nå og jeg måtte bare få det ut
Fullstendig enig. Folk må minnes på slikt, selv om det fort kan bli for personlig.
En person nær oss tok sitt eget liv etter å ha slitt fryktelig tungt psykisk uten å få hjelp av samfunnet (noe han selv ønsket). Til og med det «mislykkede» forsøket ble oversett.
En føler seg enormt skyldig når slikt skjer, selv om en vet at det egentlig ikke en ens egen feil. Men uansett har vi alle et ansvar for å snappe opp signaler, og prøve å gjøre noe med det.
Det er enda en stund til sommeren, og hvis ting blir bedre kan krabbelysningen muligens tas da? Har selv hatt en god del venner som har slitt med slike ting, noen har kommet seg – jeg håper vennen din gjør det også.
ach. det der er eit altfor godt poeng. som eg nok må prøve å hugse.