Tungsinn er fremdeles den mest fremtredende følelsen min for tiden. Tar meg selv i å stirre tomt ut i luften og sukke tungt flere ganger i løpet av en arbeidsdag. Jeg sover ikke om natten, ligger bare å grubler. Tenker.
Kunne jeg latt den sovende hunden i fred? Ja, det kunne jeg. Hadde jeg følt meg bedre? Nei, det hadde jeg ikke. Hele saken spiste meg opp innenifra. Konfrontasjon var uungåelig dersom jeg skulle ta vare på mitt psykiske helbred. Er jeg glad for dette? Nei.
Et resultat av denne dritten som jeg sikkert vil sette pris på om noen år, er at jeg en gang for alle har fritatt meg selv fra noen moralske forpliktelser som jeg hadde pådyttet meg selv. Jeg står mye friere i en hel rekke saker som angår meg om vår lille kjernefamilie i fremtiden. Godt er det.
men inntil videre er jeg trist og deprimert fra morgen til kveld; og alle gangene jeg våkner om natten.