Humor er farlige greier. Det finnes gode spøker og dårlige spøker. Dårlige spøker kan gå greit på 1. April, for da har man åpenbart utlyst amnesti for alle practical jokes enten de fører til fysisk og/eller psykisk ubehag eller ikke. Her i byen annonserte et utested at «the white stripes» skulle spille hos dem i nærmeste fremtid. Jeg ka egentlig katten. Ikke er det mitt band, og datoen skulle indikere at man ikke skulle selge hverken skinn, bjørn eller gevær for å få råd til billett. Noen gikk likevel fem på. greit nok.
Byens største avis godtet seg over alle narrene og kommenterte spøken i en liten rubrikk. Der nevnte de samtidig i en bisetning noe som fikk hjertet mitt til å hoppe over noen slag og så fortsette i bossanovatakt. Jeg begynte straks å regne på hvor mye jeg kunne få for bestemødre og andre nære slektninger dersom de ble lagt ut på QXL og hvorvidt de var mest verd hele eller i stykker. Dessuten så vurderte jeg sterkt både utpressing, bestikkelser og andre lovstridige aktiviteter. Det var en konsert jeg skulle ha billett til, uansett pris og personlig kostnad. Tanken om en dårlig spøk streifet meg, men det var jo ikke 1. April og aviser er stort sett etterettlige.
I går stod dementiet i avisen. Det hadde bare vært en malplassert spøk, en fleip for å illustrere hvor idiotisk det var å tro på at «white stripes» skulle spille samme sted.
Javel, så var det kanskje litt naivt å tro at Mannen skulle komme til Stavanger for å spille på Checkpoint. Men det hadde bare vært så herlig, og bare luftslottet er stort nok så tror man på det.
Men jeg sier som salig Dronning Victoria: «we are not amused»