lørdag formiddag: Poden og meg er på vei til byen. Vi skal på det nye musikkbiblioteket og se Stavanger Energi klokken 1300. Klokken er 1200 og vi skal en tur på Kilden for å gjøre noen små innkjøp. Poden gleder seg. Han skal på sin aller første rockekonsert. Jeg gleder meg. Jeg skal ta poden med på sin første rockekonsert. Vi må forderve dem mens de er små. Vi tar på oss sko og jakker.
Mobilen min ringer. Jeg kikker på displayet og ser at det er «ukjent nummer». Vanligvis betyr det telefonselger, og de gangene jeg er i godt humør så tar jeg den bare for å ha bonusgleden av å skjelle ut en frekk faen som vil telefonselge meg saker selv om jeg for flere år siden reserverte meg mot den slags. I dag gidder jeg ikke og er på vei til å trykke på avvist og legge den fra meg da jeg kommer på at da min onkel ringte fra Brasil for noen uker siden så sto det også ukjent nummer i displayet. Nysgjerrigheten tar overhånd og jeg tar telefonen.
Det er pappa. Han ringer fra en telefonkiosk. Sikkert første gang han gjør det siden han dimmet fra militæret. Han har lite penger men får frem budskapet. Han står på Kilden og får ikke skrudd av alarmen på bilen. Hva skal han gjøre? Han går nesten i fistel av frustrasjoner og opphisselse. For å avverge infarktet så sier jeg av vi er på vei til Kilden og at jeg skal se hva vi får til. Vi har plutselig dårlig tid.
På kilden treffer vi omsider gammelsmurfen vandrende hvileløst frem og tilbake i andre etasje. Et naturlig valg av sted siden det er lengst ifra alle de tre mulige inngangene til kjøpesenteret. Mens vi lett etter ham har vi fått handlet de tingene vi skulle ha, men har ennå dårligere tid.
Vi blir med ham utfor. Ganske riktig. Bilen reagerer overhodet ikke på senderen på nøkkelknippet selv om jeg holder den helt inntil panseret.Alt annet på alarmen later til å være i orden siden den faktisk gikk av da pappa forsøkte å åpne bilen for 20 minutter siden. Jeg gjetter på at batteriet i håndsenderen her takket for seg.
Kilden er utstyrt både med fotobutikk og klokkebutikk. Begge er kjent for å ha bitte små batterier. Vi begynner på fotobutikken. Da vi omsider får hjelp der, siden en mann foran oss i køen skal vite alle tekniske detaljer i sammenligningen av en sigma 35-70 og en tilsvarende Canon, så viser det seg at de ikke har akkurat denne typen batteri. Vi måtte åpne håndsettet og vippe ut batteriet for å finne dette ut.
Klokken er nå 1240. Det er 20 minutter til Stavanger Energi begynner å spille.
Klokkebutikken bruker noe kortere tid på å konstatere at de ikke har rette typen batteri, men forteller oss at disse batteriene i hvert fall skal leve i ett år og gjerne lenger, men at de er ømfintlige for fukt. De korroderer…
Det går et lys opp for meg og jeg jogger ut til bilen med pappa og pode på slep. Jeg trykker på knappen på håndsettet og bilen sier lydig blipp-e-lipp oog blinker med lysene. Kontaktproblemer altså… Jokkingen med batteriet hadde løst problemet.
Klokken er 1250 og vi småjogger til vår egen bil. Det irriterer meg at gammelsmurfen kunne gjort det vi nå gjorde i fellesskap alene. Dessuten så er han medlem av falken og alt det der så han kunne ringt dem og ikke meg. Vel, det er tross alt greit å være til nytte, det var bare timingen som sugde.
Innover mot byen går klokka fort og trafikken seint. Jeg tar sjansen på å svinge inn på parkeringshuset på Jorenholmen selv om skiltet over innkjørselen sier «fullt». parkeringshuset opererer etter en inn en ut prinsippet og når klokken er 1300 svinger jeg inn på en ledig plass rett ved utgangen i 1. etasje. Vi treffer eksen til en kompis og hennes nye type, de skal også på konsert, og vi river av oss de vanlige høflighetsfrasene mens vi går fort oppover Nygaten.
Inne på kulturhuset hører vi at konserten har begynt. «Det var pokker så presise rockerne er på dagtid da» tenker jeg mens jeg sniker poden til en plass på første og sjøl forsøker å stå diskret og stolt i bakgrunnen.
Det varer i ett minutt. Så vil poden ha meg frem. Jeg smiler unnskyldende til alle de andre og sniker meg frem og setter meg på huk. Han vil sitte på fanget. Jeg setter meg ned.
Dette er den første konserten jeg har tilbrakt sittende med en femåring på fanget, men tøft var det og det syntes poden også. Det er håp for ungdommen.
Da vi kommer hjem og fruen spør poden hva vi har gjort i dag så svarer han «Pappa ordna bilen til farfar og så va det någen så spelte høgt!»
Den siste setningen fikk meg til å smile og le 🙂
Helt enig, flott oppsummering av en pode som tydeligvis har forstått det. Gi ungene rock før vinteridretten tar dem!
Ellers er jeg fremdeles av den oppfatning at Stavanger Energi er av de bandene jeg har aller mest lyst å få sett. Jeg gikk hele julen og nynnet på «Så ka bler det te med den snøen», og jeg vil ha mer.
🙂 hihi. Liker hverdagsepistlene dine!