Gamle helter

Jeg har aldri vært så opphengt i helter. Jeg var aldri den som hadde masse plakater av skuespillere eller musikere på veggen. Det nærmeste var vel Elvisbildene jeg hadde fått av tante. Selv om jeg ikke var opphengt i helter så hadde jeg definitivt mine helter. Det tar for lang tid å nevne alle, men av virkelige mennesker så er det Elvis, Ragnar Thorseth, Thor Heyerdahl, Sir David Atenborough, og noen til.

Jeg begynte tidlig å lese, og etter at jeg «knakk lesekoden» som pedagogene kaller det så leste jeg mer eller mindre alt som sto i hyllene hjemme og i etasjen over hos Farmor. Farfar hadde blant annet vært bokselger, så i heimen var det ikke mangel på lesestoff. Blant annet så hadde vi noen meter med Alexander Dumas i rødt skinn. Greven av Monte Kristo, De tre musketerer.

Vi snakker her om den fulle og hele utgaven. Greven av Monte Kristo besto av blant annet av tre bind hver på ca 600 sider, tykke som mursteiner, og De tre musketerer var en trippel-trilogi av samme format… Dumas ble fort en helt, og jeg leste alle hyllemeterne.

Tilbakemeldingene fra skolen var ikke udelt positive. Jeg hadde et rikt, men noe oppstyltet og kansellipreget skrivespråk fikk vi beskjed om. Mamma og Farmor gikk i panikk og fortvilelse til innkjøp av en samling med barnebøker. Serien var vistnok satt satt sammen av bibliotekarer, pedagoger og sosionomer. Astrid Lindgren og Anne-cath Vestly utgjorde hoveddelen, og jeg tror det må ha vært rundt 30 bøker som alle ble slukt med hud og hår. På et tidspunkt ble bøker rasjonert for at serien skulle vare mer enn en et halvt år og for at jeg skulle få den anbefalte mengde frisk luft og skrubbsår.

Pappa krøp en helg innerst på kottet på loftet og fant en stor gammel koffert full av bøker. Hardyguttene, Hjortefot, GGG-bøkene. En sann skattkiste. Noen av dem hadde en liten hilsen skrevet på innsiden av omslaget. «Til Trond fra Bestemor Julen 1954» og sånne ting. En bok som lå i kofferten, men ble ikke lest før Hardyguttene var vel fortært, var «hunden fra baskerville» av Arthur conan Doyle. Når det ikke var flere Hardygutter og GGG bøker å lese måtte jeg begynne på denne. Jeg var hekta fra første kapittel. Hjertet slo fortere, og det gikk kaldt nedover ryggen min side for side.

Da jeg fikk bibliotekkort kort tid etter var de første bøkene jeg lånte Sherlock Holmes bøker. Når kompisene mine og jeg lekte detektiver var de alltid hardyguttene, men jeg var Sherlock Holmes. Interessen min gikk så langt at jeg sparte lommepenger og kjøpte to mursteiner på engelsk. En samling «short stories» om Holmes, og en kommentert utgave med de fire mest berømte bøkene om ham. Da var jeg ti eller elleve år gammel. Jeg så ham på TV, jeg hørte hørespill på radioen og var helt oppslukt.

Etter som jeg ble eldre så oppdaget jeg annen litteratur og Sherlock ble skjøvet litt ut på reservebenken, men interessen for kriminallitteratur som sådan holdt seg, og jeg skummet over det meste i den sjangeren. Mørke vinterkvelder med horisontalt regn, fyr på vedovnen og Te i koppen fikk meg likevel til å rote frem viktoriatidens helt om igjen og om igjen.

For noen år siden hadde både fruen og meg gjort unna vår siste eksamen (ha ha, trodde vi!) og
begge hadde blitt gode samfunnsborgere med lønnsinntekt, stasjonsvogn og penger igjen på skatten. Dette skulle feires med en liten utenlandstur til et sted vi ikke hadde vært før. Valget falt på en by som vi begge hadde vært i før, men ikke sammen, og ikke over lengre tid. Jeg hadde vært på en gjennomregulert, timet og tilrettelagt kor-tur, og hun på en ditto treningsleir med basketball-laget sitt. Byen var London.

Langweekend med museumsbesøk, musical og pub-til-pub. Hun skulle på Oxford street og jeg skulle
på Tower. Begge skulle på Disneybutikken og Harrods. Jeg hadde på en måte glemt og fortrengt at London var byen til min gamle helt, men her og der så vi likevel referanser. Blant annet så ble vi stoppet av en Tweedkledd kar i den karakteristiske deerstalkeren som stakk til oss en løpeseddel. Det var reklame for Sherloch Holmes Hus. Holmes Bodde i bøkene i Baker Street, og hotellet vårt lå ikke så forferdelig langt derifra. Mine bedende øyne fikk fruen til å falle sammen og love meg et besøk i Baker street.

Morgenen etter var vi på vei til 221b Baker Street. Egentlig var det hele absurd. Jeg var på vei for å se hjemmet til en fiktiv person. Mannen var en romanfigur, men noen hadde tatt seg bryet med å innrede to etasjer av et viktoriansk hus slik man innbilte seg at det kunne ha sett ut. Jo nærmere jeg kom jo mer usikker på om jeg hadde lyst til dette ble jeg. Da vi sto utenfor huset måtte jeg stoppe opp litt. Huset så ganske normalt ut. Det var ikke noe prangende neonreklamer og amerikanske plast-sherlocker å se. Det var en koselig restaurant i første etasje og en relativt anonym dør ved siden som ledet inn til en normal trappeoppgang der det tilfeldigvis var plassert en skranke der vi kunne kjøpe billetter. Det var velsignet lite folk her. Det var oss to, noen japanere, og et par som jeg antok var spanjoler eller portugisere. Vi betalte og gikk opp trappen. Trappen var slitt av alle skoparene som hadde trødd opp for å se stuen til vår ikke-eksisterende helt.

Først da jeg kom inn i stuen fikk jeg andaktsfølelsen over meg. Det var rødt velurtapeter på veggene, men de var nesten dekket av bilder, bokhyller og møbler i mørkt, lakkert tre. Den ene kortsiden var dominert av peisen som jeg hadde lest om så mange ganger. Foran, og vendt mot peisen sto to stoler. En til Sherlock og en til Dr. Watson. På et lite rundt mørkt bord lå den karakteristiske pipen og over stolryggen hang Deerstalkeren. Alt var gjennomført til minste detalj. På skrivepulten så vi begynnelsen på et kjemieksperiment, vi så det innrammede bildet av «kvinnen» fra «Skandale i Böhmen». Ved sien av peisen sto fiolinen hans klar til å bli spilt på.

Vi var alene i rommet, fruen og meg, jeg satt meg ned i stolen hans, tok på meg hatten hans og holdt i pipen hans og for et kort øyeblikk glemte jeg fullstendig at denne personen aldri har eksistert, at denne stolen en gang har tilhørt noen andre, og at de personlige sakene som lå under en glassmonter ikke har vært Sherlock Holmes personlige eiendeler men noen andre sine. Noen har likevel tatt seg bryet med å tråle antikvariater og antikvitetsforetninger på jakt etter saker og ting fra Arthur Conan Doyles bøker. Noen har finlest bøkene linje for linje etter beskrivelser av rommet og huset for å kunne rekonstruere det og alt er gjort med respekt for forfatteren og den fiktive heltens betydning for sånne som meg. Museet er gjennomført smakfullt og tidsriktig og er like mye et museum over en ungkarsleilighet fra århundreskiftets London som et monument over en oppdiktet mann og hans venn av legestanden. At de har trukket den obligatoriske souvernirsjappa ut av huset og ned i kjelleren taler også til deres fordel.

Utvalget i butikken var også nesten fritt for plastikk og made-in-hong-kong. Her kunne vi kjøpe både Deerstalkere og annet «autentisk» Sherlock Holmes materiale, i tilegg til de vanlige museumskrusene og paraplyene. Restauranten i første etasje hadde tatt sitt navn etter De to herrenes husholderske Mrs Hudson. Menyen så knall god ut, men budsjettet vår den gang tillot ikke prisnivået.

Besøket hos min helt fra barndommen var helt klart verd turen, og om noen skulle være på de trakter og er like fascinert av Conan Doyles detektiv som meg så anbefales den på det varmeste. For dere andre så kan det være morro å se hvordan en myte bygges opp, og hvordan en liten bit litterær kulturarv kan holdes levende.