Siden søvnen denne helgen har bestått av to tre «powernaps», og den menneskelige organisme fungerer dårlig uten tilstrekkelig hvile så gikk den nybakte tobarnsfar til sengs igjen da han hadde levert poden i barnehagen i dag.
Jeg strakte meg godt ut og la hodet godt på puten. Noen lyder utenfor gjorde at søvnen uteble. Lyden ble sterkere og sterkere. Beltegående motorkjøretøy. Gravemaskin. Menn som ler høyt og støyende. insomnia
Det varte en times tid, så ble landskapet igjen tomt for gravemaskiner. Da hører jeg katta. Den uler og remjer. Dette er noe den pleier å gjøre. Når den er ute så vil den inn, samme hvor mildt og solfyldt det er ute så er det inne som er best. Dette har blant annet ført til vår faste «hvor er den jævvla kattejævlen»-leken hver morgen siden hun har det med å finne gjemmesteder slik at vi skal glemme henne inne når vi går om morgenen. Det har lyktes noen ganger, det skal innrømmes.
Det jeg pleier å gjøre når det blir skikkelig intenst med uling, slik det ble i dag, er å springe villmann med en spruteflaske eller vannpistol for å jage henne nedover gata. Det pleier å fungere i to tre timer, lenger hvis hun finner noen andre og kjekke katter å leke med.
I dag spretter jeg irritert ut av senga, hiver på meg en joggebukse og en t-skjorte, og jogger rudnt huset noen ganger. Ingen katt, men ulingen ble borte ihverfall.
Vel inne begynner hun igjen. Jeg tenker med meg selv at hvis hun nå har lært seg å ligge i skul ute og remje så er det dyrelegen neste. enveisbilett.
Vel ute så stopper ulingen og kattefaen er sporløst forsvunnet. Dette gjentar seg et par ganger før mine små grå begynner å fungere. Det er den fysiske anstrengelsen og adrenalinet som nå har fått organismen til å nå et annet bevisthetsnivå som ofte blir kalt «våken».
Lyden kommer ikke utenifra sier bevistheten. Den kommer innenifra. Jeg lokker på katten. «vreæææoou!» sier det fra tredje. Jeg tusler opp trappen og lokker igjen. «miaououououou!» hulkes det bake en lukket dør. Rommet til poden. Jeg burde ha tenkt det, varm dyne, fred og ro. Jeg lukker opp døra, men ingen pus stormer lettet ut.
«pus pus pus» lokker jeg. «mihihiaouooooo!» hulkes det inne fra klesskapet.
Jeg åpner skapdøren og en pjusket, flau og ikke minst stressa katt stormer ut og ned trappene. Jeg følger etter i et rolig tempo. Noe er galt. Katten sniker seg en centimeter over gulvet som om non hadde stlått den, og den vil ikke se på meg. Den kryper sammen foran utgangsdøren og sier «mi-i-i?». Jeg lukker opp og den er borte som en øl på julebord i fellesforbundet.
Plutselig slår det meg. Jeg stormer opp og sjekker hyllen i klesskapet der katta var innestengt. Lukten er ikke til å ta feil av. Enten i panikk, eller fordi hun ikke klarte å holde seg så har hun tømt blæra over klær og alt i denne hyllen.
Jeg gremmes! Jeg vil sove! I stedet for så må jeg vaske klær, mørkt, lyst, farget og ull. Alt sammen var kombinert i denne hyllen selvfølgelig.
Og det verste er at jeg ikke kan skylde på andre enn meg selv. Hvem var det som ikke gadd leite etter katta i morges når poden ble levert? hvem var det som ryddet inn klær, og lukket skapdører før han la seg?
Joda, det var tobarnspappaen det. Det rareste er at ikke engang dette ødela det gode humøret mitt lenger enn det tok meg å hive på første maskin.
rart det der 😉
maskulin ammetåke er din diagnose.
doctor feelgood
Bra at har barnet i barnehage. Barnehage er en fantastisk institusjon. Jeg er ufrivillig skeptisk til dem som ikke har gått i barnehage. De som ikke likte barnehagen er enda dårligere stilt. Men nok om det. Barnehage er bra!
Gudrun