Telefon fra fruen: «Har du hatt lunch i dag?»
Meg: «nei.. Hvordan det?»
Fruen: «Gjerdet vår blåser snart ned, har du noe tau liggende så jeg kan bindedet fast..»
Fruen er som kjent høygravid og nærmest dagsventende. Å ha henne rennende rundt flagrende tregjerder med tau, hammer, og spiker er relativt uaktuelt.
meg: «Jeg kommer hjem. Bli der du er!»
Vel hjemme kan jeg bare konstatere at naturen er nådeløs når det gjelder å avsløre en stakkars huseiers små lurerier og «smarte» løsninger. Gjerdet er slitt ut av fundamentene sine på to steder og jeg kan ikke skylde på noen andre enn meg selv. Dårlig blandet sement og enda værre plasering av stolpesko. Nå flagerer 5×2 meter med tre i vinden som et flagg.
Jeg finner frem noen til overs terrassebord fra i sommer. Hammer og spiker. Mellom to vindroser får jeg satt gjerdet i benn mot huset til naboen ved hjelp av mer terassebord. Slik får jeg arbeidsrom for å vippe søyleskoen i posisjon i sementblokken der den kom i fra. Jeg må bruke ett annet terassebord som vektstang for å få det til. At vinden klarer å flytte på dette er imponerende. Hele djevelskapet blir til slutt festet med terrassebord og solide firtomms i terrassen. Til helga får vi lage en liten forskaling og støpe en skikkelig blokk å sette stolpeskoen fast på.
Vinden river og rister i treverket. Langsiden duver faretruende og krever et lite ettersyn. Ganske riktig: To støtter har sprukket. Antageligvis på grunn av påkjenningen fra den ene kortsiden som for litt siden blafret så lystig. Jeg strekker opp fire sett med tau for å holde dritten på plass. Vinden protesterer ulende over tauverket. Jeg strammer til av alle krefter, men vinden gir ikke mer enn den må. Dobbelt halvstikk og ferdig.
Nå ser jeg at den siste kortsiden også heller faretruende utover. En grundig undersøkelse viser at treet i stolpen er sprukket. Sukk, ikke bare må jeg bedrive frimureri til helgen men også frisnekkring. Her må det ringes øltørste kammerater…
Siste siden festes også med tau. Ferdig!
Det verker i kroppen. Hvem skulle tro at vind er så forbasket tungt. Det er jo bare luft med litt fart! Fruen som har betraktet seansen i bakgården fra stuevinduet har laget kaffe og lagt noen tiloversblevne julekaker på et fat til meg når jeg kommer inn.
I kamp med naturen kan selv kontorister føle seg som menn.