Å brenne litt lys i begge ender

Denne historien er til dere om brenner lyset i begge ender. Lukt på blomstene av og til
En veldig god venn av meg har altid vært det som amerikanerne kaller en «stress puppy». I familien min kaller vi det en stressmus. Første dag på videregående så klarte han å bli redaktør for skoleavisen og tillitsvalgt i klassen. Deretter gikk det slag i slag. Han var etterhvert stor-grossist i verv på på og utenfor skolen. Dagene hans begynte en time før skolestart og sluttet sjeldent før midnatt. Han var 17 og udødelig.

Etterhvert hadde han sånn rutine at han ikke trengte å forberede seg på noe som helst. Skolestiler ble skrevet ned i friminuttet før innlevering, prøver ble tatt på strak arm. Møter og aksjoner ble gjort med høyre hånd mens han skrev innlegg til skoleavis og leserbrev til ekte avis med venstre hånd. Han hadde utrolig nok toppkarakterer i alle fag.

Kostholdet besto av kaffe med sukker, røyk og øl. Noen ganger klarte vi som brydde oss om ham og spandere et horn med ost og skinke fra Torvets kolonial eller en burger på kafe Ankeret. Han var alltid et kvarter for seint til noe. Når vi møttes på fest så var han dritings før kl 2200 og på grineren før midnatt. Mer enn en gang bar vi ham hjem som en hulkende, whiskystinkende bylt.

Han fikset aldri damer. Det vil si: De lot seg villig forføre av energien og naiviteten hans men godtok aldri at han ikke hadde tid til dem eller prioriterte parolemøte i Natur og ungdom foran kino med henne.

Da vi andre var ferdig med Gymnas og forsvant til større byer for å bli enda mer pretensiøse og sprenglærde ble han igjen i byen for å jobbe med et større utvalg organisasjoner. han tjente til livets opphold med å vaske kontorer og korridorer på nattestid. Hver gang vi så ham var han tynnere. men; han var 20 og udødelig.

Han holdt på sånn i noen år, og kom etterhvert til Bergen hvor han fortsatte i samme stil. En juleferie hadde vi avtalt å møtes på Cementen på tredje juledag. han kom ikke, men vi andre hadde det hyggelig. Dagen etter prøvde vi å ringe for å høre hvor han var blitt av.

Vi traff faren hans som kunne fortelle:

På formidagen dagen før hadde vår venn ringt sin far på jobb for å spørre om han hadde noe syrenøytralisernde tabeletter. Han var blitt så sur i magen. Vondt gjorde det også. De snakket sammen i et minutt eller så før sønnen sier «Far, eg tror du må ringa en lege te meg…» og så hørte faren et dunk og at telefonrøret gikk i bakken.

Faren hadde ringt 113 mens han jogget ut i bilen og var hjemme samtidig som sykebilen. På gulvet i gangen lå vår venn med blod rennende fra hodet og munnen. De fikk ham på sykehuset og konstaterte at han hadde slått seg kraftig mot kommoden i fallet,derfor blodet, men det alvorligste var «akutt blødende magekatarr» eller noe sånt. Det hadde i alle tilfeller stått om kun kort tid før han hadde dødd på gulvet der og da. Det som rammet ham var noe som stort sett rammer alkisser på 60. Han var 23 og var i aller høyeste grad dødelig.

Det gikk fire dager på sykehuset og to år med streng, regelmessig og regulert diett uten alkohol, feit mat eller sterkt krydder før han var seg selv igjen. Han fikk beskjed om å sove minimum syv timer per døgn, og å kutte kraftig ned på tillitsverv og annet som medførte stress. Kaffe og te var et definitivt no-no. Røyk likeså, men det klarte han ikke å kutte ut, noe om skapte en del pinlige situasjoner når magen og tarmene hevnet seg på ham på ubeleilige steder.

—
Jeg leste i avisen nå i julen om en mann som sa at «Jeg vet jeg brenner lyset mitt i begge ender.Ikke si det til meg, Gi meg heller mer voks»

Ha 113 på hurtigtast på mobilen sier nå jeg.

Vi fikk oss alle en vekker etter denne episoden og jeg har derfor alltid lyttet til kroppens signaler. Jeg er også veldig snar med å be folk om å tenke på seg selv og si nei. Dette har oppigjennom ført til en del surmuling og folk som tror jeg ikke unner dem en styreplass eller tillitsverv.

DET kan jeg leve med,for jeg vet at de tar feil, og forhåpentligvis har jeg bidratt til at de også kan leve med det…