Julen er overstått, den ble som jeg hadde ventet litt rar og merkelig. Vi forsøkte å kjøre hele tradisjonspakken, men selv om alle løpere, springere, bønder og tårn var på plass på brettet så manglet kongen sin dronning.
Etter at jeg ble «voksen», d.v.s giftet meg, fikk barn og fast inntekt og annen gjeld enn den til lånekassen, så har presangene blitt færre og mykere. Årets eneste harde pakke som var bare til meg var Star Wars-trilogien som min sønn på 4 1/2 åpenbart hadde vært og handlet. Den gutten har god smak og kjenner sin fars svake punkter. 😉 Ellers gikk det mye i saker og ting til meg og fruen i felleskap. Dette var etter det jeg forstår saker vi ønsket oss veldig, så da må vel julen sies å være vellykket.
Julaften gikk, fordi jeg etterhvert har lært meg å kun stole på egen innsats, bra. De som dyrt og hellig hadde lovet at de skulle komme og hjelpe siden fruen slet med bekkenet innfant seg når alt var ferdig og pådekket og brukte de første 5 minutter til å gå i veien og lure på om de «skulle gjøre noe». De ble parkert i hver sin stol med hver sin øl og en liten dose julekjeft. Dersom jeg ikke hadde vist at dette kom til å skje så hadde jeg ikke alliert meg med svigermor på forhånd angående kålrabistappe og riskrem, og da hadde det blitt et stusselig juleselskap. «De gode hjelpere» hadde desuten nerve til å etterlyse konjakk til kaffen etterpå. Jeg var plutselig tom for slikt og hadde overhodet ikke lenger en Ottard XO og en Martell XO på lur…
Andre juledag var det stort juleselskap hos Pappa’s tante. Det var julens høydepunkt, og fruen kunne igjen konstatere at det er karmøyslekta som er normale og morsome. Det er de andre som er sære og sure.
Så til forklaringen om forvirringen min fra 24/12.
*sukk*
Det har seg slik at jeg ikke akurat ble født med sølvskje i munnen. Oppigjennom oppveksten har det vært trange tider innimellom, men takket være bondeslekt, pågangsmot og en mor som både kunne sy, sylte og salte så hadde vi stort sett alltid det vi trengte. Vi har etter det jeg vet aldri måttet gå på sosialen eller noe sånt, men jeg har tilbragt noen kveldsstunder på moloer i sykkelavstand fra stavanger sentrum for å fiske middag til familien, og lommepenger tjente jeg som «gartner» hos rike enker i nabolaget og på perlebroderier (helt sant).
På grunn av min farfars «heldige» tomtekjøp rett etter krigen bodde vi i et strøk av Stavanger med «godt møblerte hjem». Det var først når jeg kom på Gymnaset at jeg fikk venner som ikke bodde tre uker i bungalow i Sør-Frankrike om sommeren og som dro på skiferie til Østerike på vinteren. Vi dro på camping til Danmark og til hytta uten vann og strøm i Sirdal. Jeg har aldri lidd under noe mindreverdighetskomplekser for dette, men er blitt en glødende sosialist likevel, jo mer øl, dess mer glødende.
Denne livssituasjonen satte sitt preg på både mamma og pappa. Mat ble aldri kastet så lenge det var håp for den. Klær ble reparert og gikk i arv. Da de helt på begynnelsen av 90 tallet (1990) fikk storgevinst i Lotto ble gjeld nedbetalt og resten syltet bort. Lillesøster og meg fikk en liten sum hver, men dette ble satt på i banken med spesialbetingelser slik at de ble porsjonert utover i flere år. Takket være disse små midlene hadde jeg råd til ketchup på pastaen på slutten av hvert semester i Bergen, men noe utagerende festing var det ikke råd til…
I alle år har det vært nøkterne og fornuftige presanger fra mamma og pappa til jul og bursdag. Bare en meget sjelden gang har det kommet uventede penger fra den kanten. Flere av mine venner har kommentert at foreldrene mine rett og slett var beint frem gnine med pengene sine og det var uten at de viste om lotto-pengene.
Jeg har som regel ikke brydd meg og tenkt at det er deres penger og de gjør som de vil, selv om jeg ville ha gjort det anderledes. Innimellom har jeg likevel irritert meg over sparsommeligheten på vegne av poden som er deres eneste barnebarn. Det har også vært irriterende at de gangene vi har måttet låne penger av dem så har det blitt en sabla mas om når de skulle betales tilbake, og «gjeldssanering» har aldri vært på tale.
Det var ingenting som skulle tilsi at noe skulle være endret nå som det kun er pappa igjen.
(dramatisk kunstpause, evt, reklameinnslag)
På julaften morgen skulle vi på kirkegården alle sammen, og da fortalte pappa at vi var satt opp som arvinger av Mamma sin pensjonssparing, OG at en «arv» fra Morfar til henne skulle hoppe over ham og gå til oss. Han skulle ordne dette allerede i romjulen. Det med pensjonsforsikringen var forsåvidt greit, om enn uventet, men hun hadde neppe ventet at det skulle være så mye igjen der. Utbetalingene skulle starte når hun var 67. Hun ble 56.
Den andre «arven» var beint ut sjokkerende og årsaken til min himmelfallenhet. Morfar er ennå i live, men ser vi bort fra alt juridisk lirum-larum så var det ingen grunn til at vi skulle få disse pengene. «onkel skrue» kunne ha sittet og ruget på dem i pengebingen resten av sin levetid.
Det verste var likevel begrunnelsen: «Jeg har så jeg klarer meg og trenger dem ikke. Dere har sikkert mer bruk for dem enn meg.»
Aarg! Hvor var den holdningen i den tiden jeg gikk og sultet i Bjørgvin?!
Enten snakker vi om seriøs alien abduction and replacement her eller så har noen begynt å tenke. Jeg fatter intet. Penger er bra, men jeg leter hele veien etter de små trådene som er knyttet til transakjonnen. Hvor er betingelsene med liten skrift? Jeg er og blir stressa.