For fire år siden var Fruen og meg som nybakte foreldre på bilfferie i Europa. Poden var såvidt seks uker gammel da vi reiste. Vi hadde egentlig ikke noen plan utover at vi ville sørover. Etter noen omveier og etter å ha sett værmeldinger og slikt havnet vi til slutt i Berlin, og hadde to tre fine dager der. Det å reise med spedbarn er helt genialt. Maten er medbrakt, og de sover stort sett hele tiden. Ihverfall når de kjører bil.

Vi hadde mange fine opplevelser på turen men noen stikker seg ut, spesielt gastronomisk. I en knøttliten by i gamle østtyskland lå vi på et gammelt hotell som het «Stadt Hamburg». Her hadde tiden stått stille siden 1945, og jeg tror ganske sikkert at interiør og slikt var autentisk. Menyen i hotellrestauranten besto av ulike former for steikt kjøtt med Surkål og vi var mildt sagt skeptiske, men sultne. Jeg hadde svinekotteletter og fruen tok en biffvariant og påpekte at det ikke skulle være løk eller kål eller andre saker som får ammende mødre til å påføre barnet mageknip. «natürlisch, Kein problem!» sa damen og sa at hun skulle finne noe annet i stedenfor.

Koteletten var perfekt steikt, stor og perfekt krydret. Skikkelig digg. Biffen til fruen kom med steikte epler, en slags salat av revne agurker, og store steikte tomater. Helt fantastisk! Og øllet mitt…. Får
dere noengang sjansen så må dere prøve et øl som heter «duckburg» eller noe sånt. (prøvde å finne en ref. på nettet, men får bare opp sider om andeby…)

På veien hjem så fant vi ut at vi ville prøve å komme oss til Kiel i løpet av en dag, men på grunn av en litt sein avgang, og undertegnedes hang til marsipan så ble det i løpet av ettermiddagen bestemt at vi skulle overnatte i Lübeck. Reisekassen var nede på oransj nivå og vi ville ha et rimelig
overnattingstilbud. Vi hadde satt en uoffisiell grense på 100 mark (dette var før euroen) for et dobbeltrom, men alle hotellene vi kom til lå på nesten det dobbelte, og dessuten så var det fullt. Til slutt kom vi til forsthaus st-hubertus Vi hadde kjørt forbi i den tro at dette var en restaurant hadde det ikke vært for det lille skiltet med «zimmer frei» i veikanten.

Rommet var greit nok. litt slitt, men prisen var rett, og det så rent og pent ut. At mannen i resepsjonen hadde en stor snurrebart og gikk i lederhosen hjalp også på beslutningen. Mens fruen matet poden og tok seg
en halvtime på øret sjekket jeg ut resten av Skoghuset. Restauranten var litt sliten i likhet med resten, men det var reine hvite duker og en fantastisk lukt fra kjøkkenet.

Snurrebarten spurte hvor vi kom fra, hvor gammelt barnet var (hevede øyenbrun og blåsing i bart), og om vi skulle spise på hotellet i kveld. Det
siste svarte jeg bekreftende på og han skrev det ned i boken sin. Det skulle nemlig være årsmøte i den lokale jegerklubben same kveld, og derfor muligens litt trangt. Deretter gled samtalen in på øl, vin og konjakk. Det siste var bare noe skvip mente snurrebarten Tyskerne laget mye bedre druebrennevin påsto han. Jeg smilte høflig men avmålt, noe han merket. Før jeg viste ordet av det kom glassene på bordet. I tur og orden fikk jeg smaksprøver, historisk innføring og klare meldinger av snurrebarten. Når jeg kom inn til fruen var jeg litt på en snurr selv, og fikk noen syrlige kommentarer om min evne til å finne barer og puber på de utroligste steder.

Kvelden kom og vi innfant oss i restauranten. det kom apperitiffer på bordet. Snurrebarten smilte bredt bak bardisken. Han pekte på fruens apperitiff og «hvisket» så hele lokalet hørte det «alcoholfrei!» og så humret han så han ristet. Det var snadder, og jeg tror det var noe pærebrennevin for min del. Fruens var epler og pærer pluss noe annet.

Vi tok oksehalesuppe til forrett, Hjortebiff til hovedrett og gratinerte skogsfrukter til dessert. Hele tiden svinset snurrebart og en annen servitør rundt oss og nabobordet. Ikke påtrengende men oppmerksomt.
nabobordet var noe så selsomt som en mann i dress, frue med perlekjede, perleøredobber og masse gull og glitter på fingrene. Den tredje ved bordet var en eldre mann i grå oljeflekket kjeledress. til å begynde med klarte jeg ikke å plassere paret språklig, men etterhvert forsto jeg at de var engelsmenn som snakket tysk. Kjeledressen var tysk, men snakket engelsk.

Ut fra samtalen som ikke var til å unngå å høre forstod jeg at dressen og perlene hadde flydd ned hit i privatfly, hadde fått motortrøbbel og at kjeledressen var den lokale flymekanikkeren. han så ut som en levning fra krigens dager og etterhvert ble den mistanken bekreftet. Han hadde vært Stuka-pilot. Far til dressen hadde flydd Spitfire og Hurricane. Samtalen resten av kvelden dreide seg om flytyper fra 2. verdenskrig. Jeg prøvde å la være å lytte, men etterhvert som vinen og Brennevinet gikk ned ble de mer og mer høyrøstet.

Vi nøt maten vår. Suppen var passe salt, og med masse friske grønne krydder i. Det var ikke noe Toro der i gården nei. Hjortebiffen var nydelig steikt, med et lyserødt felt i midten, smørdampede grønnsaker som åpenbart ikke kom fra fryseren. Skogsfruktene var gratinert i en saus som jeg kunne tenke meg oppskriften på, ikke for søt, heller syrlig oog fyldig. Vi hadde forferdelig lyst til å slikke tallerken, men god oppdragelse holdt oss fra det.

Måltidet ble avsluttet med nymalt kaffe (vi så bønnene bli malt for hånd bak baren) og et glass med gammel «Weinbrand». Mett, tilfreds, og ikke så lite søvnig satt vi oss tilbake og nøt kvelden. Poden lå og sov i baggen sin ved siden av oss. Lokalet summet av menn i lederhosen som mimret om gamle jaktturer i skogene.

Jeg fikk flere påfyll av kaffe og weinbrand. Vi gikk seint til sengs, og fruen kjøret fra Lübeck til kiel dagen etter.