Intet er så rommelig som havet, intet så tålmodig. På sin brede rygg bærer det lik en godslig elefant de små puslinger, som bebor jorden; i sit store, kjølige dyp eier det plass for all verdens jammer. Det er ikke sandt, at havet er troløst, for det har aldri lovet noe: uten krav, uden forpligtelse, frit, rent og uforfalsket banker det store hjerte – det sidste sunde i den syke verden.
___Og mens puslingene stirrer utover, synger havet sine gamle sanger. Mange forstår det slett ikke, men aldri forstår to det på samme måte. For havet har et særskilt ord til hver især, som stiller seg ansigt til ansigt med det.
___Det smiler med blanke, grønne småbølger til de barbente unger, som fanger krabber; det bryder i blå dønninger mot skipet og sender den friske, salte skumsprøyt langt inn over dekket; tunge, grå sjøer kommer veltende mot stranden, og mens trette øyne følger de lange, hvitgrå brenninger, skyller skumstripene i blanke buer henover den glatte sand. Og i den dumpe lyd, når bølgen falder sammen for sidste gang, er der noe av en hemmelig forståelse; hver tenker på sitt og nikker utover – som var havet en venn, som vet det hele og gjemmer det trofast.
Alexander L. Kielland – Garman & Worse (innledning)
Jeg har kulturutvekslet. For noen uker siden fikk en amerikaner jeg synger med et eksemplar av Sondre Bratlands «Rosa frå Betlehhem» (med Iver Kleive, Knut Reiersrud og Paolo Vinaccia). Innledningen var at vi på reportoaret har «Det hev ei rose Sprunge», «mitt hjerte alltid vanker» og «Maria gikk i Torneskog» og vår venn fra missisippi hadde litt problemer med tekstutale og tonefall. Han fikk derfor et eksemplar av plata av meg.
I går måtte jeg spørre om han hadde hatt utbytte av plata. Han svarte at han hadde kjørt rundt i timesvis og bare hørt på denne fantastiske innspillingen. han hadde til og med stoppet bilen, sett på havet og grått en skvett når han hørte på «mitt hjerte altid vanker».
Kulturutveksling i praksis…
Selv hyperventilerte jeg da han i juni fremførte «Motherles Child» og noen andre spirituals på en konsert. Dette var ekte og ektefølt, historisk forankret, og forferdelig flott. Oslo gospelkor og dere andre: Dette vil dere bare aldri få til, sorry. Dere har rett og slett ikke hatt det jævlig nok over mange nok slektsledd til å få dette til.
Det blir som å forsøke å bygge en stradivarius på Møre i 2004. Det går bare ikke. Du er nesten 300 år for seint ute, du er på feil sted og du har feil treverk. Sorry…
Ellers så undrer jeg på hvor vanskelig det egentlig er å gi beskjed om at man skal kjøre noe jobber på serveren om natten som muligens vil ha konsekvenser for arbeidet mitt dagen etter. Er det uoverkommelig? Stiller jeg store krav? hmm
en av de få tingene jeg fikk beholde etter min bestefar er hans gulnede utgave av garman & worse, med stempel fra skipsbiblioteket og noen tilfeldig noterte navn med blå penn på den første blanke siden. kielland er hos meg ikke i egenskap av seg selv, men i egenskap av en stjålet biblioteksbok; det gjør det ikke desto mindre fint å se ordene sitert under dagens første kaffekopp. det varmet. takk. 😉
Av alle små passuser fra bøker jeg har lagt min elsk på er åpningen fra Garman og Worse den beste. Jeg har lest den høyt for folk ved et par anledninger. Det er en mektig tekst som setter spor hos folk.