Grønsj 1991: På hybeljakt

Da jeg fikk hybelen min i August hadde jeg ikke trodd at jeg mindre enn to måneder senere skulle være på hybeljakt igjen. jeg saumfarer BT og BA etter egnede bosteder, men tibudene kan sammenfattes som dyrt, dårlig og/eller usentralt.

Det er ikke sånn at jeg må bo i kjukkeste sentrum, men Det er en betingelse at en relativt sprek kar i begynnelsen av 20-åra skal kunne sjangle seg hjem i løpet av en time eller to.

Jeg snakker med alle kjente og forteller at jeg er på hybeljakt. En av jentene på kollokviegruppen min, Signe, kjenner en kar som har nevnt at det står en liten hybel ledig i gården der han bor på Nordnes. Hun lover å snakke med ham.

I mellomtiden fortsetter jeg trålingen av bergens aviser. En venn av meg hadde tatt lærdom av helten i Ragnar Hovlands «Sveve over vatna» og rykket inn en annonse i BA med ordlyden «Student søker sentral hybel, røyker, drikker og puler.» Han hadde fått mange svar.

Utrolig nok var majoriteten av tilbyderne enslige eldre bergensfruer. En av dem spurte om han hadde noe imot å gjøre lett hagearbeid i bar overkropp om været tillot det.. JEg er nok i utgangspunktet ikke like frimodig, men etter som dagene og ukene går så begynner desperasjonen å vokse såpass at jeg vurderer metoden.

Heldigvis så blir det napp hos Signe på klollokvien min. En formidag så sier hun plutselig: «Einar vil snakke med deg!»
JEg smiler høflig, men noe usikkert siden jeg ikke aner hvem hun mener
«HVa vil Einar med meg?» lurer jeg.
«Det var han som visste om den hybelen på Nordnes»
«aha!» sier jeg «Er den ledig altså?»

Hun kjente ikke til detaljene, men det var vist ikke noen som hadde bodd der på en stund. Einar ville møte meg på HF-kantina for å forklare sakene.

På HF-kantina handlet jeg inn en halv vaffel med brunost og en kopp kaffe. Jeg spanderer det samme på Signe siden hun ihvertfall har hjulpet meg til å snakke med noen som kan skaffe meg et sted å bo.

EInar kommer ruslende inn. Jeg plaserer ham umiddelbart på Dragefjellet eller på NHH. Klesdrakten er ikke til å ta feil av. Hvem er det som i fullt alvor går i Engelsk tveed på lesesalen? Det er Jussfolk og blårussen på NHH. Ingen andre.

Einar er tross førsteintrykket en grei kar. Han går ganske riktig på Juss, men er ikke en typisk jusstudent. Vi er snart inne i en diskusjon om hva en god verktøykasse for studenter bør inneholde, og begge begynner med «plaster» i kor. Vi ler lenge av den.

Saken er den at Einar har en grandonkel som er en slags vaktmester i en leiegård på Nordnes. Han har skaffet Einar en hybel i bakgården, men helt oppe på loftet. I første etasje, rett over vaskekjelleren, er det en tilsvarende hybel som har stått tom i minst to år. Hvis jeg vil så kan jeg gå og banke på hos Einars grandonkel, hilse fra einar og spørre om å få bo der.

Dagen etter sånn i lunchtider går jeg inn i Strangebakken 10 for første gang. Jeg har fått beskjed om å gå opp i tredje etasje og banke på der. Etter å ha banket på venter jeg en lang stund før jeg hører at det tasser i tøfler på innsiden. Døren går opp og et trøtt ansikt viser seg.
«ja?» sier det trøtte ansiktet. Jeg forteller mitt ærend og han ser rart på meg.

«Du kan då’kje bo der..?» sier mannen.
Jeg antar at han er rundt 70 og ser at han er relativt godt i hold. Noen tatoveringer på underarmene plasserer ham i handelsflåten noen tiår tidligere. Jeg har nok vekket ham i middagsluren.
«Jeg er ikke kresen, og det begynner å haste en del» sier jeg og setter opp mitt ærligste og mildeste ansikt.

«heh!» sier mannen. «Vi får gå rundt å kike på hollet før du bestæmmer deg» Han tar på seg en strikkejakke av det grå slaget.

Vi går ned til første etasje, gjennom vaskekjelleren og opp en lav og trang trapp til baksiden av huset. Her går det enda en trapp oppover og det ligger gamle esker og skrot rundt omkring på avsatser og hyller over trappene. Han stanser foran en dør.
«Det é’kje nokken nøkkel, så om du vil bo her så må du sette i en lås eller nokke.» sier han.
Jeg nikker, og kjenner at skepsisen til hele prosjektet begynner å stige.

innen for døren er det et kjøkken og inn en dør til høyre er en stue. På kjøkkenet går en 60-talls kjøkkenbenk av respatex-typen langs den ene veggen. Den andre er dominert av et kott som skråner inn mot veggen og danner et kjøkkenskap i vinkelen. Gulvbelegget krøller seg i alle hjørner og det har neppe blitt vasket her siden tidlig 80-tall. OVer kjøkkenbenken, der det garantert har stått en kokeplate, henger steikefettet med noen ubestemmelige klumper i, helt inngrodd og tørket utenpå det vertikale panelet. I stuen er det ett vindu. Det er pill rottent og ser ut som det kan dette ut nårsomhelst. det er en stor brist i det ene glasset. Det står en vedovn av den høye typen her også. Jeg ser for meg ekte bålvarme.

Ute på kjøkkenet igjen viser han meg toalettet. Jeg må ut på en gesims med rekkverk fra en bakdør på kjøkkenet, rett til venstre ligger det enda en dør og innen for der er det et toalett. Det finnes ingen dusj.

«viss du ve ha det så kan du få bo her» sier han med dårlig skult sarkasme i stemmen.
Det går en faen i meg og jeg sier «Jeg kan bo her inntil videre ihvertfall, hvor mye i måneden?»

Han tenker seg litt om, og så ser han ut som han har bestemt seg for å gi meg en sjanse. «Du får bo her for 650 i månten, men då vil eg ha leien kontant..» Vi tar hverandre i hånden og jeg går for å kjøpe vaskebøtte, salmiakk og maling.