Mamma kom hjem i går. Min frustrasjon over helsevesent viste seg å være relativt ubegrunnet. Det var hennes eget, tydelig og bestemt uttrykt, ønske å få komme hjem den siste tiden.
Det var likevel antydning til krise i går formidag siden legene mente hun neppe ville overleve transporten fra sykehuset og hjem. Staheten hennes vant igjen og det ble ordnet ambulanse og staute karer med muskler. Staheten hennes gjorde også at hun ikke bare overlevde transporten, men også natten. Vi har sittet på skift ved sengen.
Litt ironi oppe i det hele: Lørdag skal jeg synge Mozarts requiem. På Søndag skal lillesøster synge Durufles requiem…
Uff, det må være vanvittig tyngende for dere alle. Men det er jo godt å vite at det er hennes eget ønske om å få være hjemme på slutten, om ikke annet.