Gamle ørn!
I det siste har jeg lenge og alvorlig lurt på om jeg kan ha såret deg på noe vis. Nå har vel både du og meg sagt ting om hverandre både ansikt til ansikt og i andres påhør som ikke akkurat ville oppfattes som pent. Derfor klarer jeg ikke helt å fri meg fra tanken om at jeg kan ha sagt eller gjort noe som stakk dypere enn det pleier. I så fall så var det ikke vondt ment, og jeg ber oppriktig om unskyldning om så var tilfellet. Jeg regner ikke med at du krever det, men om det er påkrevd så skal jeg kle meg i sekk og aske og krype på mine knær rundt kvartalet ditt.
Jeg regner med at grunnen til at du aldri ringer tilbake når du sier at du skal er at du igjen har påtatt deg litt for mange oppgaver enn døgnets 24 timer tillater. Spesielt når du i tillegg har fått deg en ektefelle som forhåpentligvis krever fysisk tilstedeværelse og ikke bare åndelig. Jeg håper at du av tidligere erfaringer har lært deg hvordan du kommer ut av tidsklemmen uten å måtte ty til sykehusinnleggelser.
Nå er det sant som jeg har sagt at det ikke var noe viktig jeg ville snakke med deg om, men når vi ikke hart fått pratet skikkelig på noen måneder så er faren til stede for at mengden av i seg selv ubetydelig, men likevel nyttig informasjon, når et kritisk punkt og begynner å skalle av. Det vil si at vi igjen opparbeider et informasjonsgap oss imellom.
Det vil jeg ikke.
Vennskapet vårt betyr for mye for meg til at jeg lar dette skje uten kamp. Vi har begge blitt voksne, ihvertfall utenpå, men får vi ikke snakket skikkelig sammen, mann til mann, innen en uke så tvinger du meg til å bli skikkelig barnslig.
Vi snakker da om terrorringing på natten og bestilling av abbonement på «vårt land» og «Fiskaren» i ditt navn. Går det enda lenger tid så melder jeg deg inn i fremskrittspartiets ungdom.