Fant det gamle studentbeviset mitt her om dagen. Det er nå snart 15 år gammelt. På bildet er det en sint ung mann som er livredd for det han har gitt seg ut på. For første gang i livet har han flyttet bort fra mamma og pappas trygge og stabile hjem og til sin egen trange og ustabile hybel. Han er ubarbert, langhåret og har et skjerf som ble kjøpt for kr 15 av en gateselger. Det bar allerede da preg av å ikke kunne holde på fargen. Han stirrer påtatt freidig mot fotografen.
Fotografen er en maskin som sto på Jernbanestasjonen i Bergen. Det fantes en slik maskin på studentsentret også, men den var det mange andre som ville bruke. Det var nok køer denne dagen om jeg ikke skulle stå i kø for å få tatt passbilder til studentbeviset også. Av en eller annen grunn var det ingen andre som hadde tenkt tanken at det ville være kortere tidsmessig å spasere ned til jernbanen for å ta bildene.
Den store flaskehalsen for oss alle ville uansett være Naturhistorisk museum på museplass. Det var her alle skulle registreres og godkjennes. Fra 1988 til 1990 steg tallet på studenter ved norske universiteter med 33 prosent per år i gjennomsnitt. Jeg og mine kongsgaardvenner var altså midt i den store studenteksplosjonen.
Universitetene har aldri vært snare til å snu seg når det trengtes, så de var fremdeles ikke helt forberedt på den store mengden med mennesker som skulle håndteres ved semesterstart. Køene var endeløse og informasjonen minimal. Selv tror jeg at jeg kan takke mitt tålmodige sinnelag for at jeg ikke ble drapsmann disse dagene i August 1991. Den sitrende optimismen og påhgangsmotet som nye studenter møter studiestedet med ble effektivt druknet i tafatt saksbehandling og byråkratisk stivbeinthet. Det var ikke uvanlig å se gråtende mennesker på trapper og benker.
I min trofaste bergansmeis hadde jeg konvolutten fra Universitetet i Bergen som hadde dumpet ned i postkassen min den sommeren. Det sto at jeg var godtatt på det samfunnsvitenskaplige fakultet, og at semesterstart var 19. August. Jeg var ikke forberedt på verdenen som som ventet meg, og det var det mange andre som heller ikke var. Asterix og Obelix sitt møte med det romerske byråkratiet var ingenting i forhold, og jeg hadde ingen styredråper å forkorte saksbehandlingen med. Hvis jeg hadde kunnet skulle jeg ha ventet noen dager, men jeg trengte penger, penger får jeg av lånekassen og de betaler ikke ut før jeg har beviser på at jeg er tatt opp ved universitetet og immatrikkulert. Dessuten så trenger jeg studentbevis jo før jo heller. Kystveien, westamaran, NSB, alle forlanger gyldig studiebevis.
På Museplass er det kaotisk. Det er kø for å komme inn på naturhistorisk og kø for å komme ut. Rekkene av folk har uklare begynnelser og ufinhetene sitter løst. Jeg står i lang rekke med noen tusen andre for å få registreringskort. Minuttene og kvarterene snegler seg frem. Plutselig er det min tur.
-Navn!
Jeg sier navnet mitt og damen blar energisk i kartotekkortene. Hun finner meg ikke der.
-Hva studerte du i fjor?
Jeg forklarer at jeg ikke studerte noen ting i fjor, at jeg er splitter ny og klar til å forderves. Jeg får et blikk som kan fryse metanol om det behøves.
-Da skulle du stått i den andre køen. Dette er køen til samfunnsvitenskaplig fakultet.
Etter litt frem og tilbake der jeg får bruk for min erfaring i diskusjon med øvrighetspersoner, får jeg overbevist damen om at siden jeg har fått et brev fra det Samfunnsvitenskaplige fakultet om at jeg er opptatt der, så er dette den naturlige køen for meg å stå i. Hun ser etter hvert logikken, og fisker frem et blankt registreringskort.
-Fyll ut dette og lever det sammen med to nye passbilder i den andre skranken for å få studiebevis og semesterkort. Jeg undertrykker trangen til å spørre hvorfor hun ikke bare kunne ha levert ut det blanke registreringskortet med en gang.
Mengden av folk som skal ha studentbevis er om mulig enda større enn dem som skulle ha registreringskort. Jeg ser enda en kø inne i lokalet, men reflekterer ikke over den før jeg nærmer meg skranken og ser at alle blir avkrevd en kvittering i tillegg til registreringskort og passfoto. Ut fra samtalene jeg overhører forstår jeg at jeg må betale semesteravgift før jeg kan få studentbevis. Faen! Fra å være nesten fremme ved skranken for å få studentbevis er jeg plutselig bakerst av dem som skal betale semesteravgift. E
tter noen få minutter er det rundt femti personer bak meg igjen, men ikke synlig færre foran meg. Jeg kikker rundt omkring, svetten renner fra ansiktene til folk. Noen har et rolig og livstrett drag over ansiktet som forteller at dette har de gjort før. De kommer inni lokalet og skaffer seg et overblikk over hvilke køer som går hvor for så å stille seg i rett kø. Andre flakker urolig med blikket slikker seg på leppene, kremter og svelger.
Jeg ser to kjente ansikter i en annen kø. Vi nikker og smiler. «Det hemmelige kongsgaard-brorskapet» tenker jeg og smiler for meg selv. Før jeg begynte på Kongsgaard fikk jeg høre av en kamerat som gikk et år over meg om hvordan mennesker som i utgangspunktet ikke hadde noe med hverandre å gjøre fant en fellesnevner i det at de gikk eller hadde gått på denne skolen og tok seg av hverandre. Jeg syntes den teorien var heller syltynn, men hadde selv sett hvordan totalt ukjente mennesker plutselig begynte å hilse på meg på gaten etter at jeg begynte i første gym.
Christine var etter hvert blitt ganske oppgitt over det hele. «hvem var det? åh, forresten kongsgaardtryne?» kunne hun si når noen hadde hilst på oss. Som regel hadde hun rett.
Her var det altså to kongsgaardtryner som hilste på meg i køen på naturhistorisk museum i Bergen. Da de var ferdige med sitt kom de bort til meg og holdt meg med selskap. Vi snakket om de vanlige tingene. Hva vi skulle studere, hvor vi bodde, hvilke andre vi hadde truffet. Vi avtalte å møtes over en øl senere på kvelden. De skulle opp på Sydnes og treffe noen gamle klassekammerater, jeg skulle bort på studentsenteret for å stå i kø hos lånekassen.
Køene hos lånekassen på studentsentret er lange, men overkommelige. Når jeg kommer frem til skranken viser det seg selvfølgelig at lånet mitt ikke har kommet ennå. Det ville komme en ny bunke om tre dager. Godt at jeg fremdeles hadde litt penger.
Jeg subber opp til Solheimslien og madrassen min på gulvet hos to gamle kongsgaardvenner. I platesamlingen deres finnes et stort utvalg med kvalitetsplater. Hovedvekten ligger nok på jazz, men ikke slik at det blir påtrengende mye. Jeg tar meg den frihet å sette på «fishermans blues» av Waterboys.
Jeg har reist ifra foreldre, venner, kjæreste, og skal om noen timer for første gang i mitt liv gå på fylla i en nesten ukjent by med to nesten ukjente mennesker.
tomorrow I will be loosened
from the bonds that hold me fast
with the chains all hung around me
will fall away at last
and on that fine and fateful day
I will take thee in my hand
I will ride on the train
I will be the fisherman
with light in my head
you in my arms