Lånte overskriften av diktet med samme navn, skrevet av Bertrand Besigye.
For to år siden var oljebransjen her i Stavanger midt inne i krisen. Året startet med en oljepris under 30$ og da oljemessen startet dette året hadde den såvidt klatret opp til i underkant av 50$ og der ble forventet å ligge en stund. Folk fryktet for jobbene sine, mange var allerede sendt i retning NAV og flere var forventet å måtte gå den tunge veien til arbeidskontoret.
I august 2016 hadde jeg jobb. Ikke alle hadde det. Jeg kjenner flere som gikk fra millioninntekt og til statens satser og måtte selge unna biler, båter og hytter for å klare seg. Problemet var at det ikke var noen kjøpere. Selv om du var villig til å selge med tap.
Det var en tung tid for distriktet, som ble gjort verre av sentralmaktens manglende forståelse for både bredden og dybden av krisen. Oslo trakk på skuldrene over rogalendingenes krav om hjelp.
Ifra 2014 når nedturen begynte og til i dag, som vi ser oppturen er i gang er det mange som har måttet skifte bransje, karrière og livsmål. For noen har det absolutt vært et gode, for noen et etterlengtet spark bak, men for svært mange et personlig nederlag. Alle årene på universiteter og høyskoler, alle lederutviklingseminarene og alle nettene over anbudspapirer og budsjetter betydde plutselig ingenting. Når hytta og båten er solgt og du går fra en godt betalt rådgiverstilling i oljebransjen til to 40% stilling som SFO-assistent er det vanskelig å holde motet oppe.
En jeg kjenner gikk fra en lederstilling i et lite leverandørselskap i oljeindustrien til en helt grei 100% stilling i et byggevarehus. Over tid ser han imidlertid at den daglige omgangen med totomfirtom, webergriller og hvit oljedekkbeis gjør ham litt dummere for hver dag.
Det sniker seg inn gradvis. Fra å starte dagen med Dagens Næringsliv og NRK P2, har havn for å tekkes sine kolleger på pauserommet fått over til Rogalands Avis og P4. Han kjøper ikke lenger Klassekampen og Morgenbladet på lørdagene, det er flere og flere artikler som går over hodet på ham. Han tar seg i å nikke når FrP politikere snakker på TV og finner seg selv mer og mer opptatt av fotball.
Det verste er at når han, sjeldnere og sjeldnere, ser på NRK dagsrevyen så er det problemstillinger og saker han ikke forstår, og som han sier: «Jeg tror ikke at Dagsrevyen har blitt mye mer avansert de siste 30 årene.»
Han betrodde meg over en kaffe her om dagen at han tvilte på om han noengang kom seg tilbake til oljebransjen. Han tvilte på om han ville være i stand til å gjøre en slik jobb lenger. Det blir for abstrakt, for teknisk.
Det er noe herlig håndgripelig med en jordan malerkost og 10 liter Butinox.